Hvorfor avviser vi hverandre når vi dypes sett bare ønsker å bli sett i parforholdet?

25.11.2020

Vi mennesker har noe til felles; vi trenger alle å bli sett og anerkjent. Det ligger i vår natur, og er dypt nedfelt i våre gener. Hele livet speiler vi oss i andre og søker bekreftelse og anerkjennelse. I parforholdet er dette enormt viktig, men hva i all verden er da grunnen til at vi ofte avviser hverandre når vi egentlig har behov for å bli sett av den andre?

Som parterapeut har jeg møtt mange par med denne utfordringen. Det er jo noe svært viktig som står på spill når vi trenger anerkjennelse og oppmerksomhet fra partneren vår. Det underliggende spørsmålet er "Elsker du meg fortsatt?" eller "Er jeg bra nok for deg?".  De aller fleste av oss sier  ikke dette rett frem. Mange av oss er ikke en gang klar over at det er dette som ligger til grunn for at vi trenger å bli sett av partneren. I beste fall hinter vi kanskje litt vagt om at vi er misfornøyd med noe, og at partneren bør endre seg  (nb: Vi damer er ofte eksperter på slik vaghet!). Når vi ikke er tydelige på hva vi trenger, er dette utrolig lett å misforstå for partneren. I verste fall oppnår man motsatt effekt; partneren oppfatter at hun/han gjør noe feil, men forstår ikke hva, noe som igjen kan føre til maktesløshet og avstandstaken. Resultatet kan fort bli irritasjon fremfor kontakt. Brått har dere viklet dere inn i en krangel. Og etter hvert sklir dere lengre fra hverandre. Noe som resulterer i at det krever enda større mot å be om å bli sett (og elsket). Mange par utvikler slik et mønster som kan være vanskelig å komme seg ut av. 

Svært mange av oss har ikke lært oss å sette ord på hva vi trenger, men heller erfart at vi at vi bør trekke oss unna når behovet for nærhet kommer. Når vi kjenner oss små og sårbare, er det for mange tryggere å avvise enn å vise seg "svak". Mange går i forsvar i stedet for, noen beskytter til og med seg selv gjennom å angripe den andre. Men veldig mange blir bare stille og trekker seg unna. Det å trenge noen blir en slags skam som for all del ikke må vises frem! Mange av oss har lært en gang i oppveksten at våre følelser og behov ikke tåles, og dersom vi ikke avslører denne utdaterte "sannheten", kan det trøble til voksenlivet vårt. For det er faktisk der selve nøkkelen til å styrke parforholdet ligger! Nettopp ved å tørre å vise seg sårbar overfor den andre, ved å gå den andre i møte, ved å være tydelig på hva man trenger. Da kan det bygges broer, og ny tilknytning kan skje. 

Kjæresten din er ingen tankeleser, og du må selv ta ansvaret for å si hva du har behov for. Ved å være så modig at du tør å vise deg "svak" overfor partneren din, får du muligheten til å styrke relasjonen med din kjære. Og dermed gir du faktisk deg selv (og din kjære) en mulighet til å nettopp bli sett, anerkjent og elsket. Dette krever trening, trening og atter trening. Men som med all øving, skaper dere etter hvert en ny, fantastisk vane i forholdet deres. En vane som virkelig booster kjærligheten!

Ta vare på hverandre <3


Jeg snakker ofte med par som opplever at de har vokst litt fra hverandre. Av ulike grunner har de gode følelsene sakte men sikkert svunnet hen, og selv om de fremdeles føler de er knyttet til partneren, er det mer som et team enn enn som kjæreste. Jeg spør alltid hva slags hverdagsvaner de har skapt seg for å...

Jeg er så heldig at jeg bor i Stockholm for tiden, og hver morgen kjører jeg yngstemann til skolen som ligger i Hagaparken. jeg har lagt meg til en deilig vane med å løpe en halvtime i parken (nesten) hver morgen, og jeg betrakter hvordan den forandrer seg fra dag til dag, fra årstid til årstid. Når vi kom hit...

Jeg snakker ofte med par som opplever at de har vokst litt fra hverandre. Av ulike grunner har de gode følelsene sakte men sikkert svunnet hen, og selv om de fremdeles føler de er knyttet til partneren, er det mer som et team enn enn som kjæreste. Jeg spør alltid hva slags hverdagsvaner de har skapt seg for å...

Jeg er så heldig at jeg bor i Stockholm for tiden, og hver morgen kjører jeg yngstemann til skolen som ligger i Hagaparken. jeg har lagt meg til en deilig vane med å løpe en halvtime i parken (nesten) hver morgen, og jeg betrakter hvordan den forandrer seg fra dag til dag, fra årstid til årstid. Når vi kom hit...